Alle trenger mamma'n sin før eller siden

De fleste som har født et barn, forteller at de allerede under svangerskapet følte at de ble knyttet til barnet. Det er vel kanskje ikke så rart, med tanke på at de har gått med fosteret i magen i hele 9 måneder. Så allerede fra første ultralydtime, begynner man å knytte et veldig sterkt bånd til barnet sitt.

Når barnet blir født, kommer det inn i en ukjent verden og det eneste det vet, er hvem mor er. For barn, knyttes båndet med sin mors pleie og kjærlighet. Man trenger kun henne. Hun gir deg mat, leker med deg og synger god natta-sanger. Men i tillegg skjærmer hun deg for all verdens bekymringer og problemer.

Så kommer tenårene og puberteten sniker seg sakte men sikkert innpå. Man vil ha sitt eget liv og føler at behovet for å ha sin mor rundt seg hele tiden, forsvinner. Man tenker på venner, utdannelse og kjærlighet.
Man skjønner rett og slett ikke at hun har et morsinnstinkt og vil deg bare ditt eget beste.

Men tilslutt, går det opp for en, hvor mye din mors kjærlighet betyr. For noen tar det kanskje litt tid før man innser hvor mye man trenger henne og er avhengige av å alltid ha henne tilgjengelig. Det er den ene personen som stiller opp for deg. Den ene personen som ser om du har det vondt eller som ser om det er noe galt.

Noen ganger hjelper det å snakke med henne.

Noen ganger hjelper hennes råd deg.

Men noen ganger hjelper det med bare en klem.

Bildekilde; google.no

Et Nytt Liv

Dette er en kort fortelling som jeg skrev i 2006. Historien er ikke sann.

Lenge har jeg sittet og undret. Undret over livet. Livet slik jeg ser det den dag i dag. Dagen som aldri blir slik jeg forestiller meg den skal bli. Blir vi virkelig klokere med årene, eller er det bare ønsketenkning?

Alt begynte da jeg var rundt 20 års alderen. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med første del av utdannelsen min. Alt var perfekt! Jeg kan huske at jeg ble så glad da mine nærmeste kom til meg på vitnemåls utdelingen min. Alle smilte, og sa "Jeg er så glad på dine vegne". Jeg trodde livet var en dans på roser.

Like etter denne dagen, skjedde det en ulykke. Min gode søster som jeg hadde et relativt godt forhold til, ble drept av en fyllesjåfør. Det var min far som fortalte den sørgelige nyheten. Jeg ble rasende da han fortalte det, og hadde lyst til å gi personen skikkelig juling. Det var en tung tid og jeg bestemte meg for å utsette studiene.

Etter en stund, begynte jeg å skli ut. Narkotika ble en stor del av livet mitt. Viljestyrken min var ikke helt på topp, og jeg følte at livet var urettferdig. Jeg planla ikke å begynne, eller bli avhengig, men jeg hadde jo selvfølgelig ikke mot til å si nei. En gang ble til to og to ble fort til flere. Jeg ble hekta.

Mine nærmeste var oppgitte over valgene jeg tok. Jeg hadde jo hele livet foran meg. Hvorfor ødelegge noe så bra?! Men jeg brydde meg ikke.

Jeg skjønte vel heller ikke mye av det selv. Det eneste jeg visste var at jeg bar på en sorg. En tung sorg. Noe var galt, men jeg ville vel ikke innse det. Etter min søsters bortgang, ble alt så annerledes.

Jeg holdt på i flere år. Hvorfor skulle jeg gi opp det eneste som fikk meg på andre tanker? Det eneste som ga meg det jeg ville ha? Rusen jeg fikk, gjorde meg glad, lykkelig og tilfredsstilt. Mine foreldre var meget skuffet over meg, men jeg ga bare blaffen. Jeg innså ikke den hjelpen jeg kunne få på det tidspunktet.

Etter et par år, fikk min mor kreft. Legene sa hun kun hadde et par måneder igjen å leve. Da jeg fikk høre dette, brøt jeg sammen. Hva hadde vi gjort for å fortjene dette? Først min søster, så min mor? Månedene etter gikk så alt for fort. Tilslutt var tiden inne.

Den dagen jeg gikk mor gikk bort, var jeg på vei til å besøke henne. Gangen bort til mors sykehusrom ble bare lengre og lengre. Jeg stilte meg i døråpningen et par minutter før jeg gikk inn. Det var på tide å si farvel.

Jeg satte meg ned på sengekanten hennes å så på henne. Skulle jeg si noe, var tiden inne nå.

Hun så på meg med et kaldt blikk, å sa at hun hadde noe å fortelle meg. Jeg måtte få vite sannheten gjentok hun om og om igjen.

Hun fortalte meg at min søster ikke hadde dødd i noen bilulykke. Hun hadde dødd av overdose, men ville at jeg skulle ha det bildet av at søsteren min var en slags helgen.

Jeg reiste meg opp og gikk. Jeg så meg aldri tilbake.

Mor døde like etter.

Det var etter denne dagen jeg innså at jeg måtte gjøre noe. Det var faktisk nå eller aldri. Jeg la meg selv inn på en avvenningsklinikk og fullførte etter mange måneder med jævelskap.

Da jeg kom ut fra blehandlingen og var "frisk" ringte jeg min far og fortalte hva jeg hadde gjort. Og av enn eller annen grunn kunne jeg føle at han smilte.

Da var jeg bare en guttunge. Det er ingen unnskyldning, men jeg var ung og hadde problemer. Jeg trodde livet var en bløff og at ingen brydde seg. Men der tok jeg grundig feil. De eneste personene jeg kunne stole på, de eneste som prøvde å hjelpe meg da jeg trodde hele verden var imot meg, min mor og far. De prøvde å prøvde.

Hadde jeg visst hva søsteren min gjorde, hadde jeg mest sannsynlig ikke begynt selv. Selv om det heller ikke er noen unnskyldning.

Jeg fant mors gamle dagbøker like etter hun døde. Hun hadde skrevet ned alt som hadde skjedd igjennom oppveksten min. Den dagen søsteren min døde og den dagen hun fikk vite at hun hadde fått kreft. Det viste seg at hun hadde hatt det i 2 år, før vi fikk vite om det.

Jeg kastet bort mange år på tull, mine beste år.

Men jeg hadde forsatt tid igjen på å forandre noe.

Jeg tok legeutdannelsen og jobbet som allmennlege på regionsykehuset i Oslo. Det var på denne måten jeg kunne hjelpe andre.

Den dag i dag, er jeg 68 år å pensjonert. Jeg klarte å holde meg rusfri, med mye støtte fra min vakre kone som jeg møtte på avrusningsklinikken så klart.

Det jeg lærte av erfaringene mine er at vi alle må gå igjennom våre egne problemer, men man må ha litt hjelp på veien. Jeg angrer på mye jeg har gjort. Alle skuffelsene, forræderiet og andre problemene jeg gikk andre i.

Men det var da. Nå har jeg fått et nytt liv..

Bilde: google.no